Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
En hvit, mønstret bønnelue sitter lavt på pannen og skjegget har fått vokse. Når han ikke drar fingrene gjennom det bruker han en kam og grer skjegget nedover og ut til kantene. Iblant ser han litt opp og sonderer rommet med senkede øyne.
Av utseendet kan det se ut som en muslimsk lærd sitter i retten. Men skinnet bedrar. Det er ikke en lærd. For mens lærde lytter, viser ikke Zaniar Matapour (44) tegn til det. I to dager har han vendt ansiktet vekk og ser ikke i retning av de fornærmede i vitneboksen, når de forteller om den skremmende natten 25. juni 2022.
Han avbryter dommeren og vil snakke om sine rettigheter: «Hvorfor gjennomføres alt dette under ramadan? Og på fredag som er veldig viktig for muslimer.»
Ramadan er muslimenes hellige måned for faste, sjelegransking, omtanke for dem som ikke har det like godt, og aller viktigst: toleranse.
Det har han hittil ikke vist i retten.
269 fornærmede. To drepte. Jon Isachsen og Kåre Hesvik. Det er de etterlatte og fornærmede det handler om nå. Det er riktig at hadde det ikke vært for at Matapour skjøt folk på Per på Hjørnet og London pub, hadde ingen av oss sittet i sal 250.
Men nå er han ikke den viktigste personen i rommet.
Får ikke terroristen til å vende blikket
De som ble rammet har ventet i nesten to år på å fortelle sin historie, bli hørt og forsøke å se fremover. Ingen opplever terror og traumer likt. Noen kommer seg opp dagen etter og tar tak i hverdagen. Andre er skadet for livet og forsvinner under dynen, men sover ikke. Mareritt. PTSD. Skyldfølelse.
Å komme i gang med rettsoppgjøret er viktig for å bearbeide inntrykkene fra natten, og litt etter litt klare å leve med dem. For dette vil ofrene bære med seg livet ut.
«Jentene mine, hva skal skje med dem?» tenkte småbarnsfaren Samir Eid Aiad Alnahhal da han lå skutt på bakken. Han trodde først det var en lastebil som hadde krasjet bak ham i Rosenkrantz' gate – så høyt var drønnet. Det var ingen krasj, det var et skudd som traff Alnahhal i bakhodet.
Han kommer i retten på krykker og med høreapparat, og tørker tårer når han forteller at han ikke trodde han skulle få se døtrene vokse opp. Familiefaren flyktet fra Gaza i 2006, men det var i Oslo han mistet tryggheten.
Heller ikke det får terroristen til å vende blikket. Hånden ligger på kinnet og kroppen er vendt vekk fra Alnahhal i vitneboksen.
Sittende på tiltalebenken, tom i magen for mat og væske hvis han faster, kan Matapour bruke ramadan til noe nyttig: Å være lyttende når ofre og etterlatte forteller om ødelagte liv.
Så fort snudde rollene
25. juni var en sånn natt da alle gater i byen var levende. Støyende på den beste måten. Det var Pride, det var varmt og folk var ute og feiret livet, vennskap og kjærligheten.
Det er lite som slår Oslo når folk er ute i sommernatten, stimer sammen på uteserveringene og jakter samtaler og sigg. Og det er i denne byen Matapour har vokst opp. Som tenåring på Ammerud, og senere i livet noen gater unna Oslo sentrum der han slo til.
Idyllen tok brått slutt da en trikk kom fra Holbergs plass med Zaniar Matapour ombord. Kaoset han skapte fikk retten se, klippet sammen av flere overvåkningskameraer i området.
Det går noen sekunder fra første skudd løsner til folk skjønner alvoret. Så kaster de seg under bord og løper vekk fra skrekken, mot Tinghuset og ned Rosenkrantz' gate. Etter 18 skudd får Matapour problemer med maskinpistolen, fordi han er uerfaren med våpen eller det kiler seg fast.
Skulle han bli borte i kaosnatten han skapte?
Dette er verdt å dvele ved dette. Da våpenet sviktet mislyktes Matapour med sin større plan den natten, og han ble slengt i bakken og holdt nede av dem han kom for å drepe.
Så fort snudde rollene. Mannen som satte frykt i alle la plutselig selv ut på flukt.
Men snartenkte helter lot ham ikke stikke av. Der noen blir paralysert av frykt – det er både vanlig og forståelig – er andre snarrådige. Kollektivt løp de mot ham og stanset angrepet, som kunne blitt en mye større katastrofe.
Det er her retten og tilhørere lurer på hva Matapours plan var om geværet ikke hadde sviktet? Hvor skulle han ta veien da angrepet var over? Hadde han tenkt å kle seg om, skjule den gule genseren han hadde på seg, og bli borte i kaosnatten han hadde skapt?
Vi skal være forberedt på at vi aldri får skikkelige svar på sentrale spørsmål. Matapour vil ikke snakke i avhør og heller ikke i retten vil han forklare seg. Risset retten tegner av livet hans er en rotløs person som aldri har fått det til i arbeidslivet. Han har dommer mot seg for gatevold og narkotikalovbrudd, og en lang historie med psykiske plager i ungdomsårene og som voksen.
De psykiske plagene har PST visst om. Matapour kom på deres radar i 2016 da de ble varslet om mulig radikalisering. To måneder før angrepet hadde PST om samtale med ham, da han ble stoppet i en bil med Arfan Bhatti.
E-tjenestens agents rolle
Hullene i historien kan bare Matapour fylle, hvis han velger å snakke. Hva var hans motiv? Hva avgjorde at satte kurs mot Oslo tinghus den natten, og en drøy time før var på Bjørndal utenfor Oslo og spilte inn en lydfil på 54 sekunder med troskapsløfte til IS?
Har han vært en nyttig idiot for de mer kjente islamistene Arfan Bhatti og Aisha Shezadi Kausaris agenda? Begge er siktet for medvirkning til grov terror, men nekter straffskyld og er ikke i Norge. Han kjemper mot utlevering til Norge fra Pakistan, og hun sitter i en flyktningeleir i Syria.
Forsvarer Marius Dietrichson går langt i å si at angrepet ble fremprovosert av en agent i E-tjenesten, som utga seg for å være i Den islamske stat (IS), og hadde kontakt med nevnte Kausari. I forkant av angrepet 25. juni trodde hun at hun meldte med en leder i IS som hadde ansvar for utenlandsoperasjoner, og ba IS anerkjenne og ta ansvar for et kommende angrep fra «brødre.»
«Vi setter stor pris på det han er i ferd med å gjøre. Uansett hva han trenger, så skal vi skaffe det», svarte agenten på Telegram tre dager før angrepet.
Hvilken effekt hadde denne beskjeden? Dietrichson antyder at dette ble oppfattet som en marsjordre for angrepet.
Det er forståelig om ofre og etterlatte mener slike detaljer og spørsmål kan virke pirkete og irrelevante – de vet hvem som skjøt på dem, deres venner og kjærester. Det er heller ikke retten i tvil om, men samfunnet trenger å vite hva som drev Matapour mot skrekknatten 25. juni.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Fikk pride-flagget revet ned for andre gang: – En blanding av raseri, frustrasjon og utrygghet
To sakkyndige mener terrorsiktede Matapour er tilregnelig – en annen er uenig
Din frihetskamp er min frihetskamp
