Kari Nessa Nordtun (Ap) er advokat, mannen hennes er lærer. Hun har i løpet av drøye fire måneder som kunnskapsminister rukket å opparbeide seg en naturlig faglig autoritet når hun uttaler seg om skolen.

Man får rett og slett inntrykk av at hun har peiling, at hun vet hva hun snakker om.

Les også

Politimesteren opprøres av videoene som spres. Så sprekker stemmen midt i intervjuet

Mange i skolevesenet har i flere år fortalt rystende historier om vold mot lærere og vold mellom elever. De har etterlyst endringer i lovverket, fordi dagens opplæringslov ikke har regler for når en lærer eller ansatt kan gripe inn i uønskede situasjoner ved å bruke fysisk makt.

I mai i fjor la daværende kunnskapsminister Tonje Brenna fram forslag til ny opplæringslov. Ett av forslagene var nettopp å gi lærere rett til å gripe inn fysisk overfor elever dersom det kan hindre skade på personer eller materiell. Deretter ble forslaget sendt ut på høring.

Denne uken ble det klart at Kari Nessa Nordtun ikke stoppet ved dette forslaget.

Hun foreslo faktisk å utvide forslaget - til også å gi lov til å gripe inn fysisk når elever sjikanerer andre elever eller skolens ansatte verbalt.


Og nå sendes dette tilleggsforslaget ut på en egen høring.

Dette er, for å si det forsiktig, ingen selvfølge. Dette er ikke noe Nordtun hadde behøvd å gjøre. Det er også en innrømmelse av at hun mener at regjeringens opprinnelige forslag ikke var godt nok, at det hadde svakheter.

Hun gjorde det likevel.

Det overrasket meg. Positivt.

Dette er et utslag av noe vi ser altfor lite av:

Politisk vilje og gjennomføringskraft.

På spørsmål fra NRK om hva dette betyr i praksis, ga Nordtun følgende klare svar:

– Det som ligger på bordet nå og som Stortinget skal ta stilling til, er om lærere skal kunne gjøre mot elevene sine det samme som foreldrene ville hatt anledning til å gjøre mot barna sine.

Grunnleggende sett innebærer dette en overmoden avklaring på et helt essensielt spørsmål:

Hvem er sjefen i klasserommet?

Svaret fra Nordtun er forbilledlig klart:

Det er læreren.

Det er ikke elevene. Og det er ikke foreldrene.

Ikke fordi elever og foreldre ikke skal lyttes til. For det skal de. Av mange og gode grunner. Og skolen skal lytte og ta fornuftige hensyn basert på det de får høre.

Men når et alarmerende høyt antall lærere sier at det har gått altfor langt i retning rettighetstenkning for elever og foreldre, så sier de naturligvis ikke dette for moro skyld.

Det sier noe om hvor dårlig vi har stilt oss, når dette må avklares på denne måten. Men der er vi kommet.

I et intervju med Aftenposten nylig sa Nordtun:

– Det er viktig at vi foreldre i større grad stoler på lærerne. Vi må ta noen skritt tilbake. Lærerne må få det rommet de trenger for å utøve yrket sitt.

Hun mente å se en ny trend:

– Samfunnet i dag er mer individorientert. Det store spørsmålet er: «Hva kan du gjøre for meg og min unge?» «Hva kan jeg gjøre for fellesskapet?» er blitt mindre viktig.

Og:

– Samfunnet har i større grad gått fra at elevene skal bli hørt, til at elevene skal bestemme. Pendelen har i for stor grad svingt til det rettighetsbaserte knyttet til den enkelte eleven.

Hun poengterte samtidig at forskning viser at det er veldig viktig hvordan foreldrene snakker om lærerne til barna. Det har stor påvirkning, ifølge statsråden.

Noe slikt har ikke vært sagt av norske kunnskapsministre på Gud vet hvor lang tid, og i hvert fall ikke så klart og tydelig.

Mitt inntrykk er at mange foreldre har, ikke minst her i byen, tilsynelatende utviklet en holdning til skolen som om den er en vare. En slags forbrukermentalitet. «Kunden har alltid rett». Rektorer og lærere er lønnet av «skattebetalernes penger». De skal gi tjenester til mitt barn.

Men skolen er ikke en krambu, der man bare kan plukke og velge fra hvilken hylle man liker best. Det er en samfunnsinstitusjon. Og den er avgjørende viktig for hele samfunnet. Da kan det ikke være tvil om hvem som har siste ordet. Og hvem som har autoriteten.

Dette handler ikke om å skru tida tilbake til en kald skole der avstraffelse og jerndisiplin sto i sentrum. Ingen vil ha den skolen tilbake.

Dette handler om å gi lærerne det nødvendige mandatet til å holde ro og orden i læringssituasjonen. Kaos er det ingen som tjener på. Aller minst de elevene som har adferdsproblemer.

Og det er ikke bare vold og uro i klasserommet som er problemet i norsk skole. Elevene presterer dårligere enn før, de lærer mindre. I tillegg er det lærermangel.

Så da låner jeg slagordet Stavanger Ap brukte i valgkampen, da de prøvde å sikre gjenvalg til sin uvanlig populære ordfører ved valget i fjor:

«Eg lige Kari».

I hvert fall i denne saken!

Les også

Jeg får vondt i magen av å tenke på jenta som ikke kom tilbake fra ferie

Les også

Oslo Arbeiderparti beinflyr vekk fra MDG, men vet de hvor de skal?

Les også

Litt mindre autoritært tankespinn i monitor nå, vær så snill