Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er heldig. Jeg er privilegert som har foreldre som kan stå bak meg når jeg gjør store økonomiske avgjørelser. De står bak meg når verden er i ubalanse, og uforutsigbarhet inntreffer.
Jeg er 31 år, sykepleier og eier bolig alene i Oslo. Jeg har en jobb som krever at jeg møter opp til fast tid, der reiseveien selvfølgelig ikke telles med i regnestykket. Det er altså ingen rom for fleksibilitet, og hjemmekontor kan du se langt etter. Men det visste vi da vi tok utdannelsen.
Applausen under covid var løfterik. Det vi kanskje ikke så for oss var graden av svikt fra myndighetene da vi trengte dem mest.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Reiseveien blir enda lenger
Sykepleiere jobber altså «ugunstig arbeidstid.» Vi jobber dag, kveld og natt om hverandre. Det er klart at også vi gjerne skulle sovet når klokken er 04:15 på natten, men det kan vi ikke. Og la oss være ærlig, dette offeret kompenseres med symbolske summer.
Ifølge arbeidsmiljøloven paragraf 10-8 skal arbeidstaker ha minst 11 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer. I helsevesenet får du ofte ikke mer enn 8,5 timer mellom flere av vaktene i uka. Også må du trekke fra reisevei, da. Her brytes arbeidsmiljøloven, og det uten konsekvenser.
Joda, konsekvensene blir jo at vi tar dårligere avgjørelser som resulterer i svekket pasientsikkerhet, og pådrar oss helseutfordringer både på kort og lang sikt. Flere søvneksperter har lenge advart mot kveld-dag arbeid og ment at det absolutt bør forbys. Men dette blir oversett. Ironisk nok skal vi som står på for befolkningen, selv ikke få nok søvn. Det er paradoksalt og et stort tankekors.
Så når enslige sykepleiere har råd til ca. 1,5 prosent av boligene i Oslo, hva sier det oss da? At de må kjøpe boliger utenfor Oslo. At reiseveien blir enda lenger. Er dette virkelig det vi ønsker for sykepleierne våre i Oslo? At de slites ut?
Det er ikke bare-bare å flytte
Jeg har hele min familie i dette området. Det var her jeg ble født. Nei, det er ingen menneskerett å bo i Oslo, men noen må ta vare på de syke her og. Det er heller ikke bare-bare å flytte på seg til en rimeligere by, f.eks Porsgrunn, der en sykepleier har råd til 60 prosent av boligene. Det gagner verken oss eller Oslo. Derfor blir det også problematisk å sammenlikne sykepleiere på tvers av landet.
Ja, vi har lik lønn, men vi sitter likevel igjen med to vidt forskjellige tall på kontoen vår når boliglånet er trukket.
Hvis du bor i en skoeske, da bor jeg i en fyrstikkeske
Jeg er dypt bekymret for sykehusene vi har i hovedstaden vår og deres fremtid når det kommer til sykepleiermangelen, for det er urovekkende mange som ser seg nødt til å hoppe av. Skifte yrke. Og vi har enda større og urovekkende tall i vente. Som vi vet, befolkningen blir eldre og sykepleierne blir færre. Det er nødt for å bli mer fordelaktig å være sykepleier enn det er idag. Også i kroner og øre.
Så, for å kunne bli i Oslo og jobbe for Oslo sine sykehus må du altså være privilegert. Og dette er den triste sannhet vi står ovenfor idag.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Vil jeg ha døtrene mine på Jessheim eller skal de få bo hjemme til de blir 35?
Bøttekottlivet er verken lykke eller en ønskedrøm
Slik kan 20 kvadratmeter gi rom for en fullverdig opplevelse av god bokvalitet
