Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det vil overraske meg hvis mange i Oslo blir provosert over at noen på Jessheim er glade i hjemstedet sitt. Mine naboer i bydel Grünerløkka reagerer neppe heller hvis noen på Jessheim sier at de heller vil bo på Jessheim enn der vi bor.
Men motsatt vei, hvis noen i Oslo sier at de heller vil bo i Oslo enn for eksempel på Jessheim, er det visst annerledes. Det har jeg fått merke den siste uka.
Litt bakgrunn: Jeg skrev en kommentar om Oslo-barn, og brukte mine egne snart voksne jenter som eksempel. De gatene de kjenner best, er kanskje de gatene det er minst sannsynlig at de får råd til å bosette seg på når de blir voksne. Enten må de flytte et annet sted eller så må de bo gratis hjemme lenge for å spare til nok egenkapital.
Problemstillingen er reell, angår mange og handler om noe annet enn overflatiske preferanser. Det dreier seg om tilhørighet, og muligheten til å bosette deg der du hele livet har hørt til. Og den muligheten kan ikke være forbeholdt unge som vokser opp «alle» andre steder enn Oslo.
Kommentaren min kan du lese her:
Vil jeg ha døtrene mine på Jessheim eller skal de få bo hjemme til de blir 35?
Forsvarsskrift for Jessheim
I teksten nevnte jeg byen Jessheim én gang. Jeg kunne like gjerne skrevet Lillestrøm eller Nittedal. Eller for den saks skyld Bergen eller Bodø.
Jeg valgte Jessheim fordi det er en by i sterk vekst, altså en by som mange velger når de skal bosette seg et annet sted enn Oslo.
Veksten handler om lavere boligpriser enn i Oslo kombinert med nærhet til arbeidsplasser. Mange på Jessheim jobber i Oslo eller på hovedstadens flyplass, Gardermoen, som ligger i Ullensaker, samme kommune som Jessheim.
At jeg henviste til Jessheim, inspirerte Romerikes Blads Trine Kjus til å kaste seg over tastaturet. Hun var provosert. Kjus skrev et forsvarsskrift for egen hjemby med tittelen «Ja, tenk å måtte sende døtrene til Jessheim. Det ville vært krise, eller?».
Videre het det blant annet:
- «Jeg kjenner flere oslofolk som har flyttet til Jessheim, og som synes det er helt ok.»
- «Og det er ingen menneskerett å bo på Grünerløkka selv om du er født i Oslo.»
- «Likevel er Jessheim utrolig langt unna for folk fra byen. Vi som bor der pleier å spøke med at det er uendelig mye lenger fra Oslo til Jessheim enn fra Jessheim til Oslo. Mange har opplevd at de ikke lenger får besøk av venner og familie når de har flyttet til Jessheim. Vi må besøk dem, for det er for langt å komme til oss.»
Jeg kjenner mange som har flyttet fra Jessheim til Oslo, blant andre AOs politiske redaktør Eirik Mosveen, som synes det er mer enn ok, men det er ikke poenget her. For mitt poeng har aldri vært å si noe negativt om Jessheim.
Resten har jeg likevel lyst til å adressere.
Det er nemlig godt mulig at veien oppleves kortere fra Jessheim til Oslo enn omvendt. Men da må det være lov å påpeke at veien til å rette pekefingeren fra det ene stedet mot det andre, oppleves ekstremt mye kortere fra bygda mot Oslo enn fra Oslo og mot resten av landet.
Og et slikt ensidig fokus mot Oslo og Oslos faktiske problemstillinger, kan ende opp som et demokratisk og politisk problem. Derfor føler jeg behov for å skrive litt mer om det.
Det som ved første øyekast kan virke som en latterlig liten krangel i medienes lille andedam, er nemlig et symbol på noe mer.
Ingen menneskerett å bo på Løkka
For det første: Selvsagt er det ikke en menneskerett å bo på Grünerløkka, men det er det heller ikke å bo noen andre steder. Men ville man ha møtt lignende problemstillinger andre steder med en såpass respektløs retorikk overfor de barna det er snakk om, overfor dem som ikke har råd til å bo der de har sine nettverk, familie og vaner? Eller hadde man diskutert politiske løsninger på problemet?
Det er heller ikke en menneskerett at Trygve Slagsvold Vedum skal ha naboer i bygda si på Stange i Hedmark, men det er neppe der vi starter en diskusjon om distriktspolitikk.
For det andre: Det er ikke sånn at Oslo-folk ikke er like knyttet til gatene sine og nabolaget sitt som det folk er andre steder i landet.
Grünerløkka, Frogner, Majorstuen, Stovner eller Holmlia er ikke kulisser, men faktiske steder. Som folk er glade i, akkurat som Kjus er glad i Jessheim eller Vedum er i Stange.
Grünerløkka er vår bydel, mine barns hjemsted. Det er ikke bare et ord som noen setter sammen med kaffe latte og bruker som et symbol for forakt mot hipstere, den mystiske «eliten» eller bare Oslo generelt.
Oslos bydeler er hver for seg på størrelse med middels store norske byer som trenger prioritering og politiske løsninger.
Da kan ikke ethvert forsøk på Oslo-debatt eller diskusjon om Oslos faktiske problemer - som at mange av barna våre av økonomiske årsaker og et spinnvilt boligmarked vil bli tvunget til å flytte fra «bygda si» - skli over i billig by mot land-retorikk. Som igjen fjerner fokuset fra at også bydel Grünerløkkas 64.000 mennesker trenger at noen prioriterer hjemstedet deres.
Hallstein Bjerckes bekymring
For hva var det egentlig som skjedde da jeg kom i skade for å skrive åtte bokstaver, Jessheim, en gang i en ellers ganske lang kommentar i Avisa Oslo? Jo, det sporet av da teksten nådde stasjonsbyene utenfor. Som det ofte gjør.
Da er jeg redd for at også den politiske debatten om Oslos faktiske utfordringer kan spore av. Der deler jeg bekymringen til Oslos finansbyråd Hallstein Bjercke som kjemper mot at et distriktsopprør skal ta penger og fokus fra Oslo:
Hallstein fortjener skryt og et stort hurra for å gå i krigen for Oslos penger. Men han har en lei akilleshæl
Voldsomt bekymret kastet Hallstein seg på toget: Frykter Oslo blir rammet beinhardt
Jessheim var for øvrig nevnt i bare ett avsnitt i teksten min. Det sto:
«For oss som foreldre vet jeg ikke helt hva som lokker mest: At barna skal bli nødt til å bosette seg på Jessheim eller et lignende sted ganske langt unna det livet vi har delt med dem hittil? Eller at de skal komme hjem etter studiene og bo gratis hos oss til de blir 35? Det oppleves som et uløselig regnestykke uten gode svar.»
Invitert på omvisning på Jessheim
Som et tankeeksperiment: Bytt ut ordet Jessheim med Oslo. Tror du noen i Oslo hadde reagert på samme måte som det de gjorde på Jessheim? Det tror ikke jeg. Ei heller tror jeg at Oslo-politikere hadde følt seg kallet til å invitere forfatteren av teksten på besøk til byen for å vise hvor fin den er.
Likevel er det akkurat det som tidligere Ullensaker-ordfører Tom Staahle (Frp) har gjort flere ganger de siste dagene. Staahle vil vise meg rundt på Jessheim. Som om Jessheim var problemet. Det er det altså ikke.
Ingenting i Oslo blir bedre ved at jeg vises rundt på Jessheim. Oslos utfordringer løses ved at byens problemer prioriteres med penger og fokus, og færre avsporinger.
Vil jeg ha døtrene mine på Jessheim eller skal de få bo hjemme til de blir 35?
Hvis du bor i en skoeske, da bor jeg i en fyrstikkeske
