Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tøyen har vært i nyhetene de siste ukene. Først ble det krangel om hvordan en ny inngang på Tøyen T-bane skal se ut. Så kom det melding om at en mann var skutt i et målrettet angrep ved Hersleb skole.
Nyhetene var selvsagt ikke beslektet, men de ga meg lyst til å skrive pent om en bydel som jeg har sett endre seg i takt med at mine barn har vokst opp i nærområdet.
I gamle dager fikk jeg bekreftet mine bange anelser av nyheter om kriminalitet på Tøyen. Den gang var det et sted man trakk opp hetta, bøyde nakken og hastet forbi. Nå er det et sted jeg kjenner at jeg vil forsvare. Jeg får lyst til å si at Tøyen ikke er sånn som noen av dere tror. Tøyen er blitt et fint sted.
Men stemmer det egentlig for alle?
Ikke bra for barna
Vi flyttet til Lille Tøyen, området rett over bakken fra Tøyen, i 2007. Det var som en oase der oppe. Vi kunne se hele byen.
Men jeg husker at andre foreldre spøkte med at det beste var om barna aldri fikk vite at det var noe nedenfor bakken som skilte oss fra det ordentlige Tøyen.
Det var et sted ingen fornuftige foreldre ville sende barna. Vi ville knapt gå dit selv.
Så begynte det å skje noe.
Våren 2013 ble Tøyenforliket inngått mellom SV og det borgerlige byrådet i Oslo. Avtalen sikret et nytt Munch-museum i Bjørvika og skulle gi et løft for Tøyen, der det gamle Munchmuseet var. Noen hundre millioner kroner skulle investeres i en bedre bydel, et løft for folk som trengte det.
Postkontoret med stor P
I 2014 kom Øyafestivalen til Tøyenparken. Omtrent samtidig ble postkontoret inne på Tøyen torg nedlagt. Det var egentlig det postkontoret, pluss tannlegen i andre enden av torget, som var grunnen til at jeg hadde vært der. Det var alltid en pine å besøke torget.
Med små unger på slep hadde jeg strenet forbi dem som satt ute på det ellers forlatte torget og drakk øl av bokser. De ropte til oss noen ganger. Ungene ble redde.
Så var det noen måneder der vi ikke hadde noen grunn til å oppsøke Tøyen torg lenger.
Men samtidig med vårsola i 2015, var Postkontoret tilbake. Med stor P. Ikke posten, men navnet. I det samme lokalet der vi hadde stått og fryktet at neste kunde skulle være en raner. De serverte pizza, quiz og konserter.
Jeg husker første gang jeg gikk inn på det som en gang var et spøkelsestorg og så en levende uteservering. Folk satt i sola og drakk øl. Noe forandret seg i meg den dagen.
Borte var de som hadde sittet i skyggene med ølbokser. Nå ble det skålt i glass utenfor det nye Postkontoret og torget ble fylt av glade stemmer og latter. Ølen var kanskje den samme, men det var forskjell på dem som drakk.
Den dagen begynte jeg å trekkes mot Tøyen like mye som jeg tidligere hadde unngått torget.
Så fikk ungene gå ned bakken
Ikke mange månedene senere var det ungene mine sin tur. Med etableringen av Biblo, et eget Deichman-bibliotek for unge, ble plutselig Tøyen torg stedet de ville være.
Siden vi selv hadde fått positive assosiasjoner til stedet, var det lettere å si ja. Med ett var ikke den bakken verken bratt eller farlig lenger. Barna fikk lov til å gå rett fra skolen og ned til Biblo den ene ettermiddagen etter den andre.
Tøyen var knapt til å kjenne igjen.
Nå er bydelen definitivt blitt hipp. Tøyen har gått gjennom samme transformasjon som Hackney i London. Den belastede adressen alle fryktet, er blitt plassen stadig flere vil bo.
Et lite søk i boligannonser viser at det ikke er noen treff på «Nedre Kampen», de to ordene som tidligere ble brukt for å sminke Tøyen-navnet overfor potensielle boligkjøpere. Ingen vil lenger skjule at de selger på Tøyen, og boligprisene skyter i været.
Under fasaden
Men under fasaden er det stadig noe som trenger oppussing.
Pizzaen på Postkontoret er digg, men selve gentrifiseringen kommer med en bismak.
Det smaker fremdeles vondt av de stadige nyhetene om kriminalitet, slåsskamper og skyting. Ungdom vokser fortsatt opp i fattigdom og ledes inn i kriminalitet. For et par år siden skjedde skytingen inne på Tøyen torg, med Avisa Oslos politiske redaktør som sjokkert vitne. Nå sist skjedde det altså på Hersleb skole.
Selv inne på torget står et stort stinkende symbol over det Tøyenløftet som ennå ikke er fullført, i alle fall ikke for alle. Byens mest omtalte tomme blokk, Hagegata 30, står fortsatt tom. Parallelt med at utelivet har våknet rundt den, har den kommunale blokka vært ubebodd og uten politiske løsninger siden 2014. I en by med boligmangel.
Det vitner om en bydel som definitivt er blitt både penere og hyggeligere, men der man ikke skal titte langt bak fasaden for å finne problemer som fortsatt må løses.
Tøyen er nok først og fremst blitt vesentlig bedre for sånne som meg, sånne som har det godt fra før og som trekkes mot det nye torget så fort vi ser vårsola. Og for dem som nå gjerne kommer på besøk eller ønsker å flytte til Tøyen.
Et postkontor forsvant og et nytt ga liv til en hel bydel. Men alle pakkene som ble lovet, er ennå ikke levert.
For dem som skulle løftes av Tøyenløftet, hjelper det nemlig lite med glansen fra det nye Postkontoret. Mange av dem kommer dessverre fortsatt til kort.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
I leiligheten i en av byens mest kjente gater lå Ernst (72) død. Ingen savnet ham
Bli med til nabolaget ingen vil flytte fra: – Bygda midt i byen
Tøyen-skytingen: Oslo-mann pågrepet i Sverige