Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Avisa Oslo og Aftenposten har hver for oss de siste dagene satt søkelys på problemer i skolegårdene i Oslo. Tilsynelatende er sakene ganske forskjellige, men de har også noen likhetstrekk. Det handler om sosial kontroll. Forskjellen er hvor den utøves, i familien eller i skolegården. Og uansett spiller skolen en viktig rolle.
«Kaos og anarki i klasserommet»
AOs journalist har snakket med foreldre som forteller om «kaos og anarki i klasserommet» og voldshendelser i skolegården på Bjørnsletta skole. Nå har statsforvalteren åpnet tilsyn ved Ullern-skolen.
De fleste som har hatt barn i osloskolen i noen år, har nok hørt om lignende historier, der foreldre ender med å flytte barnet sitt til en annen skole fordi skolen ikke klarer å beskytte dem mot mobberne. Foreldrene på Bjørnsletta opplevde et system som var mer opptatt av den utsatte elevens skolevegring enn selve årsaken til skolevegringen, nemlig mobbing og vold.
Jeg kjenner til flere sånne tilfeller. Det vil overraske meg om ikke mange andre foreldre gjør det samme.
Barn etterlates i foreldrenes hjemland
Som forelder med barn i osloskolen i mer enn et tiår, har jeg også hørt om flere saker som dem som Aftenposten omtalte i sin reportasje.
Aftenposten hadde intervjuet Høyre-politiker Arina Aamir (18), som selv har vokst opp på Stovner med foreldre med pakistansk bakgrunn. Hun har de siste månedene besøkt over 50 av Oslos skoler. Nå slår hun alarm om den sosiale kontrollen, spesielt i minoritetsmiljøer, som hun der har fått høre om. Det står verre til enn hun på forhånd var klar over.
– Gutter har vokst opp med en forventning om at de skal kontrollere sine søstre, mødre og i fremtiden sine koner, sa bystyrets yngste representant.
Reportasjen fortalte om barn som er blitt etterlatt i foreldrenes hjemland etter en ferie og jenter som plutselig begynner å gå med hijab og må dekke seg til mot sin egen vilje.
Jeg måtte dessverre nikke gjenkjennende enda en gang.
Får fortsatt vondt i magen
Jeg får fortsatt vondt i magen av å tenke på jenta som ikke kom hjem fra ferie hos slektninger i utlandet. Eller gutten som opplevde det samme. Og jeg husker de som plutselig bare sto der igjen etter å ha mistet ett års skolegang, trygge nettverk og den skoleplassen de en gang hadde. De måtte starte på nytt, med litt dårligere forutsetninger for å lykkes i livet.
De barna hadde ikke valgt det selv. Akkurat som at et mobbeoffer ikke velger å bli skolevegrer.
Selv om skjebnene til disse barna er vidt ulike, handler de i bunn og grunn om det samme: Unge liv som styres av andre menneskers undertrykkende adferd. Og storsamfunnets manglende verktøy eller evne til å beskytte dem.
Det eneste vi kan gjøre, er å slå alarm om det vi ser. Vi er avhengige av at folk som foreldrene på Bjørnsletta og Høyres Arina Aamir tør der andre tier.
Sakene de roper opp om, er ulike, men begge krever at politikerne og Utdanningsetaten lytter. For dette kan de ikke snu ryggen til.
Foreldrene varslet om dårlig skolemiljø – nå har Statsforvalteren åpnet tilsyn ved Bjørnsletta skole
Voldsom økning i antall skolemiljøsaker: – Den nye normalen
