Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
De kommer med en uvanlig klar oppfordring til de ansatte om å begynne å samarbeide med ledelsen i stedet for å fortsette obstruksjonen av omstillinger som er vedtatt og vil bli gjennomført.
«På vegne av Sentralt brukerutvalg (SBU) ved OUS vil vi oppfordre alle til å være lojale mot vedtakene som fattes og ikke kaste bort tiden på unødvendige omkamper. Det er tidkrevende og kostbart, både på det menneskelige plan og for driften av sykehuset».
Dette skriver Erna Hogrenning og Per Miljeteig i et mildt sagt oppsiktsvekkende debattinnlegg i Dagens Medisin. De to er henholdsvis leder og nestleder i Sentralt brukerutvalg og observatører i sykehusets styre.
Og legger til:
«Vårt anliggende er å peke på at det er nødvendig med en større vilje til et konstruktivt samarbeid. Det er ikke bare ledelsens ansvar å bidra til å skape et godt arbeidsmiljø. Det ansvaret har vi alle».
Endelig!
Tenkte jeg, da jeg leste dette.
Endelig er det noen som viser sivilt mot og våger å henge bjellene på katten. Jeg har god grunn til å tro at de ikke har gjort det med lett hjerte, og at de har tenkt seg godt om. Det er nemlig mest vanlig at pasientorganisasjonene tar parti med de ansattes organisasjoner. Ikke med ledelsen og styret i sykehuset. Det ligger som regel i sakenes natur.
Her viser Sentralt brukerutvalg at de har integritet.
Mitt bestemte inntrykk er at pasientene og brukernes tillitsvalgte skjønner følgende:
Dette handler om noe langt større, bredere og dypere enn en konflikt mellom de ansatte og administrerende direktør i OUS om tross alt avgrensede organisatoriske omstillinger her og nå.
Konflikten handler egentlig om at Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet i årevis har drevet en knallhard kamp, internt og i offentligheten, mot de vedtatte planene for fremtidens sykehusstruktur i Oslo. Som grovt sett innebærer at Nye Rikshospitalet og et nytt sykehus på Aker blir Oslos to akuttsykehus i generasjoner framover, mens sykehusdriften på Ullevål avvikles og tomten selges.
Problemet er bare at beslutningen om ny sykehusstruktur i Oslo er tatt for svært mange år siden, ikke av daværende eller nåværende direktør eller styret ved OUS, men av storting og regjering.
Den søte nostalgien rundt Ullevål sykehus har surnet til demokratisk forurensning og folkebedrag
Den løsningen regjeringen valgte i juni 2016 - og som er støttet opp av en rekke stortingsvedtak siden, blant annet med en lånegaranti på 29 milliarder kroner i 2019 - er for alle praktiske formål identisk med den Oslos lokale politiske myndigheter - nærmere bestemt byrådet - formelt foreslo for Erna Solbergs regjering våren 2016, i form av en offisiell høringsuttalelse undertegnet daværende byrådsleder Raymond Johansen.
Beslutninger som sist er bekreftet i form av krystallklare formuleringer i den politiske plattformen som Jonas Gahr Støres regjering står på.
«...gjennomføre endringer i sykehusstruktur i Oslo i henhold til vedtatte planer», står det i Hurdalserklæringen.
Vedtak som i tre valgperioder, til nå, har hatt flertall på Stortinget.
De ansattes organisasjoner har jobbet, og jobber, for at få disse beslutningene omgjort. De vil at Ullevål sykehus skal bestå. Og de gjør sitt ytterste for å torpedere den nye sykehusstrukturen.
Akkurat nå ser dette svært vanskelig ut. Derfor er strategien, tilsynelatende, å forsinke prosessen på alle mulig i måter, stikke kjepper i hjulene, motarbeide sykehusets ledelse ved alle anledninger som byr seg. Si at planene er urealistiske, at det ikke er nok penger, at alt er umulig.
Jeg synes dette er uansvarlig. En irrasjonell besettelse. Det begynner å ligne på sabotasje. Ikke først og fremst av ledelsen ved OUS. Men av de som egentlig har bestemt hvordan dette skal være - Norges og Oslos demokratiske institusjoner.
Mangler de ansattes tillitsvalgte respekt for grunnleggende demokratiske spilleregler?
La oss igjen høre på hva Sentralt brukerutvalg skriver:
«Helsevesenet må omstille seg til en ny tid. Oslo universitetssykehus skal inn i nye sykehusbygg som skal tjene generasjoner frem i tid. Vi ser at det blir stadig flere multisyke pasienter. Tiden er også moden for å tenke nytt når det gjelder organiseringen av sykehuset, på samme måte som samfunnet for øvrig har endret seg. Hovedmålet med en ny organisering er å legge til rette for bedre pasientforløp og logistikk som understøtter enda bedre pasientbehandling».
Nå er byggingen av Nye Rikshospitalet og Nye Aker rent fysisk i gang. Tårnet på Rikshospitalet er revet. Brakkerigg er oppe. Det er ny hovedinngang. Store områder er ryddet. Gravemaskinene er på vei. Private tomter er kjøpt opp for milliarder på Aker.
Dette skjer. Nå. Rett foran øynene våre. Det er bare å stikke opp til Gaustad og Aker og sjekke.
Gjør ikke engang dét noe inntrykk?
Når skal Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet innse at slaget er avgjort?
Når skal de ta virkeligheten innover seg?
Når skal de i stedet for å motarbeide, gå aktivt inn i prosessene og påvirke dem konstruktivt til fordel for sine medlemmer i så stor grad som mulig?
Er jeg optimistisk i så henseende?
Nei, dessverre. Jeg er pessimistisk.
I 2031 skal etter planen Nye Rikshospitalet og Nye Aker stå der, fiks ferdig bygget, klare til å ta imot oss pasienter som bor denne byen. Vi snakker om den største investeringen på det norske fastlandet noensinne. Betalt av skattebetalere over hele landet, i et gigantisk spleiselag.
På henholdsvis 180.000 og 160.000 kvadratmeter. Som på det tidspunktet trolig vil være verdens to mest moderne sykehus.
Vil det gjøre noe inntrykk på Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet?
Eller vil vi fortsatt se dem i fakkeltog hvor de roper «Bevar Ullevål, bevar Ullevål, bevar Ullevål»? Mens de hoier og skriker på Dagsrevyen?
Det tror jeg, og nå er jeg dessverre ærlig.
Jeg har aldri hatt problemer med å forstå at de ansattes organisasjoner er uenige i den vedtatte sykehusstrukturen. Også jeg mente, og mener, at de beste hadde vært om Oslos to akuttsykehus ble bygd på Gaustad og Ullevål. Det samme mente, og mener, dagens direktør ved OUS.
Men så skjedde det noe rart:
Noe annet ble bestemt.
Fair and square!
Jeg tenkte den gang, og jeg tenker nå: Av og til er livet slik at flertallet vedtar nest beste løsning.
Noe de fleste av oss greier å forsone oss med.
Det som ble vedtatt ble bestemt verken av ledelsen ved OUS eller helsebyråkrater i Helse Sørøst, departementet eller direktoratet.
Det ble bestemt av storting og regjering og byrådet her i byen.
Ledelsen ved sykehuset gjennomfører altså den politikken som er vedtatt etter de demokratiske prosesser vi har etablert i Norge.
Men sånt småtteri gjør tydeligvis ikke rare inntrykket på styrerepresentantene fra Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet.
De opplever tydeligvis at de står over våre lovgivende, bevilgende og utøvende politiske myndigheter.
OUS er ikke en pølsebu. OUS er Norges nest største arbeidsgiver, med 24.000 ansatte, kun Oslo kommune er større. OUS har flere ansatte enn hele Forsvaret. Sykehuset har et årlig driftsbudsjett på 30 milliarder kroner. OUS er Europas største sykehus.
Men la oss gå videre, for det er mer her, og det er ikke mindre urovekkende.
På et styremøte i OUS 9. april kom de to representantene fra Sentralt brukerutvalg også med følgende formelle protokolltilførsel:
«Vi håper at denne saken nå har fått sin avslutning, og at omorganiseringen fortsetter uten opphold. Vi håper ansatte og tillitsvalgte på alle nivåer nå får anledning til å bruke sin kompetanse og ressurser på det som er sykehusets primære oppgave - å drive godpasientbehandling, forskning og utvikling».
Hvilken sak er det de mener bør få sin avslutning?
La oss ta bakgrunnen:
Den 12. desember i fjor kom flere leger ved direktørens stab med et varsel mot sjefen ved OUS.
Administrerende direktør Bjørn Atle Bjørnbeth ble beskyldt for å skapt en fryktkultur med aggressiv kommunikasjon, samt ha manglende rolleforståelse.
Den 18. desember, seks dager etter at varselet forelå, var det styremøte i OUS.
På sakskartet sto et radikalt forslag omorganisering fra direktør Bjørnbeth og hans 15 klinikkledere.
Spesielt ett av forslagene var svært kontroversielt:
Bjørnbeth ville kutte antall ansatte i den sentrale staben i OUS, direktørens egen administrasjon så å si.
Fra 260 nå - til 140 i den nye organisasjonen.
De 120 som skal ut av staben mister ikke jobben. De flyttes i stedet ut i klinikkene. Ledelsens argument er at det er mer behov for dem der pasientene er. For ordens skyld: Jeg har ingen forutsetning for å vite om dette er riktig eller galt å gjøre, men jeg konstaterer at en samlet OUS-ledelsen og styreflertallet går sterkt inn for det.
Det var varslerne selv som som sendte varselet til Konsernrevisjonen i Helse Sørøst. Noe som er i tråd med de skriftlige varslingsreglene ved sykehuset som ble vedtatt av styret i OUS i 2009.
Etter nesten fire måneders gransking, utført av tre medarbeidere i Konsernrevisjonen, var konklusjonen klar i begynnelsen av april:
Blank «frifinnelse».
Som det heter i konklusjonen i den 36 sider lange rapporten:
«Oppsummert er vår konklusjon at administrerende direktørs adferd og kommunikasjon ikke utgjør et brudd på kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og at arbeidstaker heller ikke er utsatt for trakassering eller annen utilbørlig adferd. Det foreligger ikke brudd på interne retningslinjer, etiske retningslinjer, lov eller avtaleverk. Konsernrevisjon har funnet at det ikke foreligger kritikkverdige forhold etter aml. § 2A-1 og OUS sine retningslinjer for varsling».
Styreleder Gunnar Bovim la opp til at styret skulle ta resultatet «til etterretning». Og gå videre.
De sju eieroppnevnte styremedlemmene stemte for dette.
Men sa skjer det mildt sagt utrolige:
De fire ansattvalgte styremedlemmene fra Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet sier nei.
De nekter å akseptere innholdet i konklusjonen fra Konsernrevisjonen. De er uenige.
Dette skriver de i en protokoll vedlagt referatet fra styremøtet 9. april:
«Styrerepresentantene er uenig i konsernrevisjonens vurdering og mener formuleringene bryter med OUS sine etiske retningslinjer som forventer en respektfull adferd og etiske normer som det er en bred tilslutning om i samfunnet for øvrig».
Det er dette som får Sentralt brukerutvalg til å reagere så kraftig som de gjør. I en egen protokolltilførsel skriver de:
«Helse Sør-Øst konsernrevisjon har gjort en omfattende gransking av varslene mot AD datert 12.12.2023, og konkludert med at det ikke foreligger kritikkverdige forhold. Vi håper at denne saken nå har fått sin avslutning, og at omorganiseringen fortsetter uten opphold. Vi håper ansatte og tillitsvalgte på alle nivåer nå får anledning til å bruke sin kompetanse og ressurser på det som er sykehusets primære oppgave - å drive god pasientbehandling, forskning og utvikling».
Det Sentralt brukerutvalg ber om her, er at ansattvalgte styremedlemmene begynner å oppføre seg slik vi som samfunn har grunn til forvente.
At de følger og respekterer spillereglene i arbeidslivet.
Og at de ikke, som her, bidrar til å undergrave hele varslingsinstituttet, som er så avgjørende viktig for alle arbeidstakere.
For det er det de ansattvalgte styremedlemmene gjør når de nekter å respektere konklusjonen til den instansen de selv erkjenner er den instansen som skal avgjøre slike saker. Da må man også respektere resultatet og gå videre. Ellers undergraves systemet.
For hva hvis det hadde vært omvendt? At direktøren nettopp ble funnet «skyldig» etter anklagene i varselet. Hadde det da vært greit at styrelederen og de andre eieroppnevnte styremedlemmene bare satte alt til side og sa: Dette gir vi blaffen i, for vi er uenige?
Jeg tror ingen hadde syntes at det hadde vært greit. Og grunnen er at det selvsagt ikke er greit.
Det ville vært et åpenlyst brudd på spillereglene.
Problemet er at lite eller ingenting tyder på de tillitsvalgte har tenkt å avslutte noe som helst. Alt tyder på at omkampene vil fortsette. Jeg tror ikke det Sentralt brukerutvalg skriver gjør noe inntrykk på dem. Eller for den saks skyld hva en politisk redaktør i Avisa Oslo måtte mene.
Er det slik at de ansattvalgte i styret ikke har tillit til direktør Bjørnbeth? Jeg vet at spørsmålet er stilt til dem, og at svaret var at denne saken ikke handler om tillit.
Nei, det er jeg enig i. Denne saken handler om makt.
Bjørnbeth ble ansatt på daværende Ullevål sykehus i 1994. Da kirurgen med doktorgrad ble direktør i 2020 var han de tillitsvalgtes foretrukne kandidat. Tror jeg at de ansatte er på direktørjakt, at de vil bli kvitt ham? Egentlig ikke. Jeg tror at de er ute etter å svekke ham, slik at fagforeningenes makt blir større.
De omstillingene Bjørnbeth og hans 15 klinikkledere gjennomfører nå, har til hensikt å rigge og klargjøre organisasjonen i OUS til å flytte ut av Ullevål og inn på Rikshospitalet og Aker. En prosess de ansattes organisasjoner altså helt og holdent er motstandere av.
Selvsagt handler motstanden mot å legge ned Ullevål om at de ansatte helst vil ha sin arbeidsplass der. Flyttingen vil føre til at arbeidsmiljøer splittes opp. Ting skal gjøres på en annen måte i de nye sykehusene. Det blir store forandringer for alle. Jeg tror at Oslos innbyggere godt kan forstå at dette er en stor påkjenning på de ansatte. Og mange som jobber på Ullevål har selvsagt varme følelser og stolthet for det som alltid har vært Norges største og beste sykehus, ja, et sykehus i verdensklasse.
Men motstanden mot nedleggelse handler om noe langt mer enn sentimentalitet. Ullevål er også det fremste symbolet på en svunnen tid i norsk helsevesen, som mange lengter tilbake til.
Rett før valget i 2001 vedtok et flertall av Ap, Frp og Høyre (som stemte subsidiært for Stoltenberg I-regjeringens forslag) den største helsereformen i moderne norsk historie. SV, Sp, Venstre, KrF stemte imot.
Inntil dette hadde fylkeskommunene eid sykehusene i Norge. Oslo kommune eide Ullevål og Aker. Nå tok Staten over eierskapet til alle sykehusene. Med tvang. På rekordtid. Og uten spesielt grundige utredninger på forhånd.
Reformen var ikke særlig populær, for å si det forsiktig, verken blant ansatte i spesialisthelsetjenesten eller blant folk flest. Arbeiderpartiet fikk 24,3 prosent ved valget i 2001, det svakeste resultatet siden 1924. Helsereformen var nok en viktig forklaring.
Ett tydelig og uttalt mål for den statlige overtagelsen var:
Nå skulle det bli slutt på at sykehusene i realiteten styrte seg selv, og gikk til gode venner i fylkestinget og ba om penger når de hadde brukt for mye. Fra og med nyttårsaften 2002 skulle alle sykehus styres etter nasjonale mål for helsepolitikken. Hjemme alene-festen til sykehusdirektører og egenrådige leger var over.
Hadde hele reformen en brodd mot de ansatte ved sykehusene?
Vel, det var et uttalt mål å redusere makten til de sterke profesjonsgruppene i helsevesenet.
Spørsmålet var: Hvem skulle forvalte og utøve eierskapet på vegne av Staten? Åpenbart ikke storting eller regjering. Poenget var jo nettopp å etablere en avstand mellom sykehusene og politikerne i det daglige. Sistnevnte skulle vedta nasjonale retningslinjer. Man ville heller ikke opprette et nytt direktorat, eller la Helsedirektoratet gjøre jobben.
Etter mye om og men ble de Regionale helseforetakene vedtatt opprettet.
Det fikk ikke akkurat hjertene til å bruse hos de ansatte ved sykehusene eller i furet værbitt generelt.
Men politikerne stoppet ikke der. Allerede i 2008 ble Ullevål, Aker og Rikshospitalet slått sammen til ett sykehus: Oslo Universitetssykehus. Igjen mot de ansattes høylytte vilje.
Jeg stusser alltid litt når jeg hører slagordet «Bevar Ullevål sykehus» i fakkeltog, demonstrasjoner og debatter. For ble ikke Ullevål sykehus på mange måter nedlagt allerede i 2008? Jo, i hvert fall formelt. Og til dels også reelt: Ullevål har ikke hatt egen sykehusledelse siden OUS ble etablert.
Det har alltid hengt en slags mørk sky over helsereformen i 2001, ja, over hele norsk helsepolitikk.
En viktig grunn er at det politiske flertallet i Stortinget for helseforetaksmodellen forsvant allerede før første stortingsperiode var over. Både Høyre og Frp trakk støtten. Kun Ap sto igjen.
De siste 20 årene har det med andre ord ikke vært flertall i vår folkevalgte forsamling for foretaksmodellen.
Dette er ganske eksepsjonelt, egentlig:
Hvordan kan den største reformen noensinne innen den største sektoren vi har overleve seks stortingsvalg uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen?
Grunnen er like snål som den er enkel:
Det finnes heller ikke noe flertall på Stortinget for en alternativ modell til foretaksmodellen. Derfor lever den videre i beste velgående selv med et flertall mot seg.
Før valget i 2013 levde foretaksmodellen tilsynelatende farlig. Høyres daværende helsepolitiske talsperson, senere statsråd Bent Høie, gjorde stor lykke i valgkampen med å love at Høyre skulle fjerne foretaksmodellen. Ikke bare det: Høyre skulle granske omstendighetene rundt sammenslåingen som ga oss OUS. Underforstått: Her var det ugler i mosen.
Vi er mange som tror at Høyres valgseier i 2013 delvis kan forklares med Høies sterke budskap. Ikke minst tror jeg det var mange ansatte ved OUS som lot Høyres liste falle lett ned i valgurnen.
Som helseminister satte Høie ned et offentlig utvalg. De skulle legge det faglige grunnlaget for å kaste foretaksmodellen på historiens skraphaug. Men det var det stikk motsatte som skjedde. Utvalget, ledet av superveteranen Stener Kvinnsland, besto av 13 medlemmer. 11 av dem gikk inn for å bevare foretaksmodellen. Seks av disse gikk enda lenger inn i modellen: De ville også fjerne styrene i de lokale helseforetakene. I tilfelle ville OUS i dag ikke hatt sitt eget styre.
Etter dette snudde Bent Høie. Han ble nå en tilhenger av helseforetaksmodellen. Det ble heller aldri noen gransking av OUS-sammenslåingen. Og før valget i 2017 snudde også partiet Høyre offisielt i saken i sitt partiprogram.
Det hersket en viss spenning da Ap og Sp satt seg ned i Hurdal etter valget i 2021. Sp hadde bygd mye av sin store vekst på meningsmålingene den gang ved å flagge sin sterke motstand mot foretaksmodellen.
Her er formuleringen som endte i plattformen:
«Utrede endringer i styringen av sykehusene og helseforetaksmodellen, med mål om å sikre fortsatt statlig eierskap, sterk regional, politisk og demokratisk styring og stedlig ledelse, samt redusert markedstenkning og mindre bruk av innsatsstyrt finansiering. Utredningen skal gjennomgå regionale og lokale helseforetak og tydeliggjøre hvilke beslutninger som skal avgjøres av helseministeren».
Det er nå over ett år siden Sykehusutvalget leverte sin utredning, ledet av professor i helseøkonomi, Jon Magnussen. Utvalget foreslo noen endringer, men ingen som rokker ved hovedprinsippene for foretaksreformen.
Det søteste forslaget? Å skifte navn på helseforetakene. Helse Sørøst skal skifte navn til Helseregion Sørøst. Revolusjonerende!
Så helsereformen fra 2001 kunne, nok en gang, puste lettet ut. Senterpartiet brukte ikke makten sin til å gjøre noe med saken. Det hadde jeg heller aldri trodd. Mitt tips er at systemet nok vil overleve noen stortingsvalg til.
Hvorfor?
Fordi den for det politiske flertallet i Norge etter 25 år i drift fortsatt fremstår som den minst dårlige måten å organisere sykehusene på.
Hvorfor plager jeg Avisa Oslo med all den kjedelige historieskrivingen i en artikkel som handler om en akutt og alvorlig konflikt mellom ledelsen og de ansattes organisasjoner ved OUS i april 2024?
Fordi det er denne historien som danner hele bakteppet for hva som skjedde i styremøtet 9. april.
Og som fikk Sentralt brukerutvalg til å slå alarm på vegne av Oslos sykehuspasienter og pårørende.
For det første fordi de ansattes organisasjoner er uenige i hele tankegangen som ligger til grunn for den statlig overtagelse av sykehusene og opprettelsen av OUS, der det andre bare er en logisk følge av det første.
For det andre fordi selve legitimiteten til systemet alltid har vært lav, på grunn av at reformen ble innført i rekordtempo, aldri har hatt stor folkelig støtte og dessuten har fått sin autoritet kontant svekket av kronisk politisk spekkhogging i over 20 år, ikke minst fra en av reformens fødselshjelpere, Høyre.
Men ikke bare det:
OUS har også bidratt sterkt til å skape usikkerhet om hva de driver med, hva forslagene deres egentlig er verdt. I seg selv en åpen invitasjon til omkamper. For vet noen egentlig hva som blir resultatet til slutt? Og gir de ikke etter for press? Like greit å fortsette å protestene.
For først foreslo jo tidligere OUS-direktør Bjørn Erikstein å samle alt i ett monstersykehus på Gaustad, muliggjort ved å bygge lokk over Ring 3. I samme slengen vedtok man å nedlegge Aker sykehus. Dette alternativet ville også ført til nedleggelse og salg av Ullevål-tomta. Gigantplanene ble stoppet av Statens Vegvesen, som sa nei til å bygge lokk.
Så kom neste alternativ fra OUS: To «nye» sykehus - det ene er omtrent det som bygges på Gaustad nå, det andre var å rive og bygge nytt akuttsykehus på Ullevål.
«Det lukter bløff lang vei»
Men også dette alternativet døde. Det forlot vel knapt tegnebrettet. Den viktigste driveren var Oslo kommune. Den nyvalgte byrådsleder Raymond Johansen ville ha sykehus i Groruddalen. Aps folk hadde blitt med i aksjonsgrupper. Da måtte Ullevål ofres. Raymond ville vekke Aker til live igjen. Ap/MDG/SV-byrådet argumenterte i sin offisielle høringsuttalelse aktivt for å nedlegge Ullevål og bygge en helt ny bydel full av boliger på den store tomta.
Og Raymond nøyde seg ikke med å prate og skrive høringsuttalelser. Han gikk fysisk til verks til å tvinge sin vilje gjennom. Ved hjelp av et ganske heftig maktgrep sa Oslo fra seg Trekant-tomta på Ullevål, som var utpekt for ny storbylegevakt. Oslo bestemte at ny storbylegevakt skulle ligge på Aker. Der står den ferdig nå. Ny storbylegevakt var uansett et samarbeidsprosjekt mellom kommunen og OUS. Og det ville være meningsløst å ha et akutt-lokalsykehus på Ullevål og legevakten på Aker. De må kobles til hverandre.
Denne helt nye utviklingen fikk spesielt to personer til å gni seg i hendene.
Den ene var Svein Gjedrem, den mektige styrelederen i Helse Sørøst (den tidligere sentralbanksjefen og og to ganger finansråden i Finansdepartementet har fortsatt dette vervet), som eier OUS.
Den andre var helseminister Bent Høie.
Hvorfor passet dette som hånd i hanske for Gjedrem og Høie?
Jo, de manglet penger, atskillige milliarder kroner, til alle de gigantiske byggeprosjektene i OUS. Regnestykket var enkelt: Et salg av den ekstremt attraktive Ullevål-tomten kunne bidra solid til å finansiere dette. Et salg av Aker-tomten ville gi en langt lavere pris.
Perfekt at Raymond Johansen kom dem til unnsetning!
Bent Høie og Svein Gjedrem nølte ikke. De slo til lynraskt og nådeløs. I et foretaksmøte 24. juni 2016 bestemte helseministeren det som åtte år senere fortsatt er den nye sykehusstrukturen i Oslo. Høie visste at han hadde et solid flertall bak seg på Stortinget.
Saken var avgjort.
Men hvor mange fikk det med seg?
Og hvor mange ønsket å få det med seg?
Det burde ha vært mange. Alt sto nemlig i mediene den gang. Raymond Johansen lot seg intervjue av VG. Han la ikke skjul på noe som helst om hva det var som hadde skjedd.
Men faktisk var det ganske så stille om nedleggelsen av Ullevål fra den ble fattet i 2016 og til 2020. Det var kommunevalget året før som gjorde at Ullevål igjen begynte å dukke opp i den offentlige debatten. Det Ap-ledede byrådet og Høyre hadde vært garantisten for at Oslo kommune sto støtt bak sitt eget forslag fra 2016.
Men etter valget hadde ikke lenger Ap og Høyre flertall sammen. Og plutselig hadde MDG og SV hoppet over bord. Venstre, Rødt, KrF, Frp og Bompengepartiet hev seg også på. Kun Høyre og Ap holdt stand. Men så knelte til slutt Ap også.
Nå fikk motstanden mot nedleggelse et momentum, ikke minst takket være velvillige medier.
Ni av ti partier i bystyret var plutselig blitt aktive motstandere av kommunens eget forslag til ny sykehusstruktur!
Plutselig gikk politikerne i fakkeltog sammen med organisasjonen «Redd Ullevål sykehus» gjennom Oslos gater.
Og sammen med de tillitsvalgtes organisasjoner.
I juni i fjor skrev jeg en kommentar her i Avisa Oslo med følgende tittel: «Den søte nostalgien rundt Ullevål sykehus har surnet til demokratisk forurensning og folkebedrag». I artikkelen advarte jeg våre lokalpolitikere mot å bruke nok et valg på skaffe seg oppmerksomhet, medlemmer og velgere ved å gi et falskt inntrykk av at de kunne redde Ullevål ved å stemme på dem.
Alle som kjemper mot nedleggelse Ullevål er dyktige på særlig én ting: Å skape et inntrykk av at saken ikke er avgjort, at den er i spill, at de beslutningene skal tas snart. At det å redde Ullevål kun er et spørsmål om politisk vilje, og at dagens sykehusstruktur kun er en idé Bent Høie fikk i hodet for åtte år siden, som Sps tidligere bystyrerepresentant Morten Edvardsen skrev her i avisen før valget.
Jeg tror ikke så mange hadde giddet å gå i fakkeltog hvis de fikk vite hvor denne saken faktisk står i virkelighetens, ikke fantasiens, verden.
Jeg skal virkelig ikke si at min artikkel i fjor sommer gjorde inntrykk på noen av dem, men heldigvis fikk Ullevål sykehus minimal oppmerksomhet i fjorårets valgkamp. Det virker som om flere av de politiske partiene har innsett at spillet deres er for tjukt og det ikke tåler nærmere ettergåelse. Lufta hadde gått ut av ballongen.
Er det noe som tyder på at folk flest i Oslo er svært opptatt av å bevare Ullevål sykehus, nær sagt til hvilken pris som helst?
Vel, valgets store vinner i lokalvalget i fjor ble Høyre, det eneste partiet her i Oslo som har stått støtt i denne saken, hele veien. Mens Senterpartiet fikk 0,8 prosent og mistet sitt ene medlem av bystyret.
Nå står de ansattes organisasjoner for alle praktiske formål alene igjen på slagmarken, hvis vi ser bort fra det kuriøse kompaniskapet de har innlatt seg på med den eksentriske kampanjen «Redd Ullevål sykehus, som ligner mer på en sekt og en kult enn en livskraftig politisk aksjon, frontet av den ivrige Senterparti-politikeren Lene Haug.
På denne bakgrunn er det kanskje ikke så rart at Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundets ansattvalgte gikk seg så eventyrlig bort på styremøtet i OUS 9. april.
Å utfordre en syv år gammel idé er visst velgerbedrag
Stjerneskuddet som sloknet
Comeback i Oslo for Tor Mikkel Wara? Sjokk og vantro!
