Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Funksjonshemmede kvinner opplever dobbel diskriminering i møte med samfunnet. Som kvinner møter vi kjønnsdiskriminering, og som funksjonshemmede møter vi «funkofobi». Selve ordet funkofobi er en oversettelse av det engelske ordet ableism, og omfatter fordommer og diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Selv opplever jeg funkofobi på ukentlig basis. Enten det er rampene på bussen som ikke fungerer, eller det er personen bak kassaapparatet på butikken som henvender seg til assistenten min, og ikke til meg. Personer kan ofte gi meg ufortjent skryt, fordi de mener jeg er «flink til å ta bussen». Jeg har også opplevd at personer snakker med baby-stemme til meg.
Sammenliknet med rasismedebatten er diskusjonen rundt diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser svært lite fremtredende. I dag er det kvinnedagen, og jeg mener det er på høy tid å snakke om diskriminering av funksjonshemmede kvinner. Statistikken vitner om store forskjeller mellom funksjonshemmede menn og kvinner, og det er kvinnene som taper.
Ny forskning viser at det er en stor differanse i lønn mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede. Funksjonshemmede tjener mye mindre enn andre, og kvinnene tjener minst av alle. I tillegg får kvinner tildelt mindre timer til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) enn menn. Kvinner får i snitt 11 timer mindre assistansetimer i uken, sammenliknet med menn. Kvinner med assistansebehov har altså mindre tilgang på frihet og likestilling.
Det er kanskje ikke sjokkerende. Vi vet at det er kjønnsforskjeller, og forskjellene blir gjerne forsterket når man også tilhører en marginalisert minoritetsgruppe. Det er viktig å si fra om kjønnsforskjellene, og desto viktigere er det å løfte de marginaliserte gruppene sin stemme. I dag må mange kvinner sitte hjemme, fordi de ikke har nok assistansetimer til å protestere sammen med oss. Den forskjellen vil jeg bekjempe.
Et annet eksempel på diskriminering av funksjonshemmede kvinner er tildeling av hjelpemidler. En studie fra Likestillingssenteret viser at menn i snitt får flere hjelpemidler med motor enn kvinner. I tillegg får menn flere hjelpemidler til økt fysisk aktivitet. Kvinner på den andre siden, får hjelpemidler til kjøkkenet. Studien undersøker også årsakene bak mekanismene. Mye av denne tildelingen handler om forventninger knyttet til kjønn.
Jeg er heldig. Jeg jobber med å fremme likestillingsverktøyet BPA i Medvind Assistanse, og har heldigvis nok timer til å protestere sammen med dere i dag. Men jeg er dessverre unntaket fra regelen. Derfor håper jeg vi sammen kan løfte de stemmene som ikke kan være her i dag!
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.
Følelsene til Oslo-kvinnene er reelle. Det må sinte menn gjøre noe med