På T-banen møtes vi til daglige treff, og det er noen klare regler å følge

Vi er mange som daglig bruker T-banen for å komme oss fra a til b, fra østkant og vestkant. Vi bor i leiligheter, rekkehus, eneboliger, kollektiv og hybler. Vi er unge, gamle eller midt imellom. Vi jobber, studerer eller er pensjonister.

På T-banen møtes vi til daglige treff og tilbringer alt fra tre minutter til en halvtime sammen, før vi tar farvel og mest sannsynlig ses igjen dagen etter på akkurat samme måte. Som ny T-banependler tenker jeg det er smart å være ydmyk og tilpasse meg mine medpassasjerer.

For at du skal slippe å bruke like mye energi og tankevirksomhet som jeg har brukt for å passe inn nettopp på linje 3 (gjelder også for de andre linjene vil jeg tro). Følg disse tipsene så er du trygg på at du ikke skiller deg ut.

Ha alltid telefonen i umiddelbar nærhet

Svært sjelden møter jeg blikket til mine medpassasjerer da flesteparten befinner seg i mobiltelefonens avhengighetsskapende univers. De færreste får verken med seg neste stopp (her kan det oppstå noen komiske situasjoner) eller den eldre damen som kunne trengt en sitteplass.

Om jeg mot all formodning skulle oppleve noe så sjeldent som å møte en medpassasjers blikk er det av typen «hva glor du på, trekk til deg øya». For å ikke fremstå som et utskudd er første bud å ha mobilen tilgjengelig, da har du alltid et sted å feste blikket. Noen ganger har jeg lurt på om jeg skal si hei til de «kjente» ansiktene som dukker opp på sin faste stasjon til samme tidspunkt daglig, jeg tenker liksom at vi er gamle kjente, men om jeg har lest kodeksen riktig er det helt feil å gjøre.

Selv om vi har disse møtene hver eneste dag og befinner oss innfor en radius på 2 meter i omtrent 17 minutter skal vi for guds skyld ikke smile, nikke eller si hei. Dette gjelder i absolutt alle tilfeller uten unntak.

Det holder å trekke beina til seg

En utfordring det har krevd innsats å løse er hvordan medreisende håndterer det når noen skal av T-banen. Skal også vi som sitter rundt reise oss? Eller holder det å trekke beina litt til siden så den som skal av må bruke kraft, brøyte seg forbi og nærmest sloss mot fremmede knær og jobbvesker, for å så vidt rekke ut før den velkjente beskjeden om at dørene lukkes runger over høyttaleranlegget?

Etter nøye observasjoner over tid, mener jeg å ha nok erfaringsgrunnlag til å kunne påstå at normen er at vi andre rundt passasjeren som skal av, kun trekker beina litt til oss og ikke ser opp fra mobiltelefonene, samtidig som vi tydelig viser med kroppsspråket at vi synes passasjeren som skal av skapte unødvendig mye styr. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg er enig i denne avgjørelsen som jeg ikke har vært med på å ta, men har blitt lesset på meg i form av andres handlinger. Som en påtvunget regel.

Lat som du ikke får med deg andres samtaler

Hvor går grensen i forhold til å si fra til medpassasjerer som snakker høylytt i telefonen og deler intime detaljer? Er det da lov å si fra? Og hva er det ok å si?

«Unnskyld, kan du ta sexpraten hjemme?»

«Åjasså gjorde dere det? Sa han det, ja da liker han deg nok.»

Eller kanskje det er bedre å være rett på sak «Hold kjeft du forstyrrer alle på T-banen, gidder du?»

Det kan virke som mine medpassasjerer har gitt opp og sett seg nødt til å overse slik oppførsel. Likevel var det veldig befriende på T-banen her om dagen. En ung kvinne satte seg ned ved siden av meg og nærmeste ropte i telefonen og delte raust detaljer fra gårsdagens date.

Jeg fikk et anerkjennende blikk fra en eldre dame som satt overfor meg. Hadde vi en stilltiende avtale på gang om at dette ikke var ok og en av oss måtte si noe? Prøvde hun å signalisere noe med blikket. Måtte jeg si noe?

Heldigvis gikk den eldre damen tom for tålmodighet før meg.

«Du prater veldig høyt», sa hun og så strengt på den unge kvinnen.

Jeg ble litt brydd og visste ikke hvor jeg skulle feste blikket. Jenta derimot så ikke spesielt brydd ut, men hadde takk og lov vett nok til å avslutte samtalen.

Reis deg ikke for eldre dersom de ikke er døende

Har ikke pensjonister bedre ting å ta seg til enn å ta T-banen midt i rushen med oss slitne småbarnsforeldre og skoleelever som tygger tyggis og prater høylytt om helgens erobring?

For det er faktisk forbausende mange av dem, både under morgenrushet og når det nærmer seg middagstider.

Slutter aldri å lure på om jeg skal reise meg for en av de som står og holder seg til T-banestolpen med lut rygg og hvit manke. Jeg har begynt med et nytt grep når disse pensjonisttreffene oppstår, i redsel for å fornærme, smiler jeg i stedet anerkjennende i håp om å få øyekontakt, en øyekontakt som sier «ja takk så snilt, jeg vil gjerne sitte» eller «nei bare sitt du, du er nok sliten etter en lang dag på jobb og skal nok hjem til middagslaging, kjøring til fotball, foreldremøte og kanskje litt kveldsjobbing».

En tidlig morgen tok jeg likevel motet til meg og reiste jeg meg for en eldre dame, nikket mot plassen min så hun forsto signalet. Hun så på meg og sa så høyt at hele vogn fire på linje 3 fikk det med seg «det ser ut som du trenger den plassen mer enn meg, bare sitt du».

En vennlig påminnelse

Så hva sier du, min kjære medreisende synes du det er fint som det er på linje 3 eller har du som meg tenkt at dette kan vi gjøre bedre? Til deg som har hatt lyst til å smile til en fremmed, ønske noen en fin ettermiddag, spørre hvor noen har kjøpt den fine luen eller bare gi et kompliment, her har du en oppfordring til neste T-banetur:

Se opp fra mobilen og spander et smil på dine medpassasjerer, reis deg for de som skal av, ha private sexsamtaler innenfor husets fire vegger og ikke minst aldri slutt å tilby setet ditt til eldre, det er tross alt bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite.

Dørene lukkes!

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.

Les også

Det er urealistisk og villedende overfor velgerne å forvente at det vil komme mange nye milliarder på bordet

Les også

Å bruke 200 millioner på å redusere kollektivtilbudet er galskap

Les også

Ruter, vi trenger garantier for at bussen vår ikke forsvinner