Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Aftenposten har gjort en omfattende jobb med å dokumentere situasjonen i alle fotballklubbene i byen. Ifølge klubbenes svar til avisa, er det over 20 fotballklubber i Oslo som må avvise barn på grunn av manglende banekapasitet. I fjor fikk minst 280 barn nei da de ville begynne med fotball.
Videre kan Aftenposten opplyse om at Norges Fotballforbund anslår at Oslo trenger minst 30 ekstra fotballbaner for å ta unna behovet. Samtidig foreligger det nå bare planer for fire nye 11-er-baner og noen mindre. Det første anlegget skal stå klart om fire år.
Alt tyder altså på at Oslos posisjon som en by med ekstremt dårlig banekapasitet bare skal bli enda verre, og at fotballen de neste årene vil miste mange flere barn.
I Avisa Oslo har vi skrevet mange saker om klubber som ikke har plass til alle som vil spille fotball der. Noen bydeler har vokst enormt nesten uten at hall- og banekapasitet er økt. Som her omtalt på henholdsvis Løren og Ensjø:
Urolige foreldre sier ifra: Sprengt kapasitet i Oslos mestvoksende nabolag
Fotballøkka er borte og nye blokker har tatt over. Regnestykket går ikke opp
Kommunen har sviktet
Oslo kommune har over år sviktet på å legge til rette for at barn og unge i byen skal ha et like godt idrettstilbud som de ville hatt om de bodde et annet sted. Allerede for ti år siden var anleggskapasiteten i Oslo klart dårligere enn alle andre steder i Norge. Etter befolkningsvekst og utbygging av Løren og Ensjø, er det bare blitt enda verre.
På toppen av problemet med banekapasitet, sliter Oslo også med å få foreldre til å stille opp. Hele den norske dugnads- og frivillighetsmodellen er i ferd med å gå opp i limingen.
I rike bydeler i Oslo kompenseres det til en viss grad med profesjonelle trenere finansiert av foreldrenes betalingsevne. I andre bydeler har foreldrene knapt råd til å betale for at barna skal aktiviseres på ettermiddagene. Igjen står idrettsklubber som må driftes av stadig færre frivillige.
På Grønland finnes det ikke et reelt idrettstilbud til barn. På bydelsnivå er det høyest andel barn som driver med organisert idrett i Ullern, Nordre Aker, Vestre Aker og Nordstrand, og færrest i Søndre Nordstrand, Stovner, Alna og Gamle Oslo.
Samtidig vet vi at å holde så mange som mulig organisert i idrett så lenge som mulig er et av de beste tiltakene for å forhindre at barn og unge skal falle inn i rus og kriminalitet.
Bekymret politimester
Disse tingene henger sammen. Det er i det hele tatt ganske merkelig at ikke alle alarmklokker ringer hos de ansvarlige politikerne. For det som foregår nå, er en varslet katastrofe. Vi ser starten nå, men det kommer til å bli verre.
Overfor Avisa Oslo har Oslos politimester Ida Melbo Øystese advart mot utviklingen i hovedstaden. Hun peker blant annet på pandemien, år der barn ikke ble aktivisert som vanlig, som et mulig svar på en alarmerende økning i barne- og ungdomskriminalitet i Oslo.
Politimesteren opprøres av videoene som spres. Så sprekker stemmen midt i intervjuet
I Sverige kom de første rapportene om lignende forhold for rundt 20 år siden. Spesielt i Stockholm og Göteborg har de tradisjonelle idrettsklubbene slitt stadig mer med å engasjere ungdommen.
Det har gått så langt at hele bydeler har mistet sitt lokale fotballag. Ofte er det de samme bydelene som er rammet av fotballklubbdød som vi hører om når det er snakk om drap, eksplosjoner og en gjengkriminalitet helt ute av kontroll.
Svenske tilstander
Svenske tilstander er vel ikke akkurat det vi ser etter til inspirasjon for Oslos utvikling, men likevel tenker jeg at det er verdt å nevne en mann jeg ble kjent med gjennom den kjente fotballpodkasten When We Were Kings. Historien om Götaholms ildsjel, Adam Reggiani, startet i skolegården, der han var lærerassistent.
Adam ville gjøre noe for en gjeng gutter født i 2005 som allerede i svært ung alder sto i et veiskille mellom kriminalitet og rett side av loven. Han fikk dem over på fotballbanen, ble treneren deres og fulgte dem opp tett i årevis både på og utenfor banen. I dag er noen av dem proffer i utlandet.
Hvorfor brukte Adam Reggiani så mye tid på disse guttene? Svaret hans er hjerteskjærende: «Varför jag gör det här? Jag har varit på tillräckligt många begravningar».
Det er noe ekstra med Adam Reggianis historie som fascinerer meg. Jeg fester meg ved at den startet i skolegården. Det var altså en lærerassistent som tok fotballen i bruk som middel for å løse et problem med en gjeng gutter som skolen og samfunnet ellers ikke klarte å håndtere.
Større offentlig ansvar i andre land
Kanskje er vi kommet dit at den skandinaviske dugnadsdrevne idretten snart må vike for at det offentlige og skolene må ta mer ansvar? Jeg tror både idretten og storsamfunnet vil tjene på det.
I mange land, blant annet i USA, har det lenge vært sånn at skolene har anlegg og profesjonelle trenere, og organiserer idretten for barn og unge. Det offentlige sikrer altså et tilbud som vi i Norge og Sverige i stor grad har overlatt til dugnad og frivillighet.
På Island finnes en annen interessant modell. Den islandske staten gir foreldre økonomisk støtte per barn som sendes på trening. Så bruker klubbene pengene fra foreldrene til å lønne trenere. Dermed har vår skandinaviske nabo fått til en til dels offentlig finansiert modell som sikrer god og profesjonell oppfølging av barn og unge fra de er bitte små.
Selv om Island knapt har halvparten så mange innbyggere som det bor i Oslo, har sagaøya omtrent like mange fotballspillere som her i byen. I tillegg har Island rundt dobbelt så mange fotballbaner som Oslo. De har altså mer av alt. Flere barn som spiller fotball, flere profesjonelle trenere og langt flere anlegg.
Min spådom er at det på sikt vil vise seg å gi bedre folkehelse og lavere kriminalitet.
På tide med nye løsninger
Det er rett og slett på tide at politikerne og idretten begynner å se på andre løsninger enn dem som knirker i sammenføyningene og er i ferd med å gå ut på dato.
For det første må byutviklingen ta bedre høyde for behovet til barn og ungdom enn det som har vært tilfelle mens Oslo har vokst enormt de siste 10–15 årene. For det andre må kanskje idretten organiseres og løses annerledes enn vi alltid har gjort.
Og forhåpentlig forstår de ansvarlige alvoret. For dette handler ikke bare om antall barn med fotballsko, men også om hvor mange gutter med kniver og skytevåpen et samfunn kan tillate.
Pappatrener må si nei til barn hver dag: Flere står på sidelinjen og ser på vennene spille fotball
